. REISESKRIBENTEN - MINIPARADISET PÅ MILOS Tilbake til Reiseskribenten MINIPARADISET PÅ MILOS Tekst og bilder av Terje Raa I går fant jeg en plett utenom det vanlige - at jeg hadde funnet et paradis, forstod jeg ikke før etterpå.
Landsbyen Det var den aller første feriedagen, og derfor hadde jeg ikke øynene og ørene helt med meg.
Jeg savner paradiset, så jeg vil gjenta gårsdagens ekspedisjon og har allerede lagt basen min, havnebyen Adamas, bak meg. Turen er i begynnelsen ren avslapning på fin asfaltvei omgitt av olivenlunder og fikentrær og hvite hus som gjemmer seg bak kaskader av dyprød bougainvillea. Snart slynger veien seg oppover mot Plaka, hovedbyen på Milos.
En dans på stein I Plaka setter jeg kursen mot kirken der jeg nok en gang må nyte utsikten. Langt nede ligger bukten stille og blå, med kykladeøyer strødd på vannet i horisonten. Men landskapet venter igjen på meg, denne gangen øde og steilt. Stien nedover er tilgrodd og nesten ikke til å se. For å skåne de røde valmuene danser jeg hensynsfullt fra stein til stein, akkompagnert av summende bier.
Øredøvende motorlarm varsler at hydrofoilbåten nærmer seg, og skyene kaster i samme øyeblikk illevarslende skygger på fjellsiden, en påminnelse om Et inntrykk fra Plaka den motstand jeg møtte da jeg i går ville inn i paradiset. To aggressive gamle gjess og en kjempestor hvit and forsøkte å stanse meg. Anden forfulgte meg og oppførte en skremmende forestilling ute i vannet, få meter fra meg, der den med voldsomme bevegelser pusset fjærene og baskende reiste seg opp i all sin velde.
Et antikt teater åpenbarer seg i et kraterformet søkk, og som en hvit teaterkulisse ligger landsbyen Klima nede ved kysten, en rad anonyme hus sett bakfra. Jeg får lyst til å skynde meg for å gjense de oppsiktsvekkende fasadene, men den stadig steilere stien tvinger meg til langsom nedstigning. Det kniper med konsentrasjonen fordi jeg går og speider etter trappen til paradis, og endelig får jeg øye på den, til venstre bak siste huset i Klima. En katastrofetanke slår ned i meg: "Paradiset er kanskje opptatt!" Ved stiens ende Nede ved vannet bombarderes øynene mine med blått i alle nyanser, fra den lyseste til den mørkeste, og litt grønt innimellom. Selv om fargestrålende treverk er standard på greske hus, er husene i Klima noe for seg. En bred tredør dominerer første etasje, der fiskebåten bor, mens familien er forvist til annen etasje.
Sult og tørst hører ikke hjemme i paradis, men skal overståes på Hotel Panoramas taverna. Jeg er så spent at jeg midt i spagettien biter meg i tungen, og uroen forplanter seg til den sorthvite katten ved min side. Den får et hosteanfall idet en klump hår setter seg fast i halsen. Det var på denne tavernaen jeg i går fikk et tips om paradiset. En franskmann hadde sett den lille trappen som konen hadde forbudt ham å utforske. Den trappen skulle jeg prøve, visste jeg straks.
Jeg er parat til paradiset. Ender og gjess har oppgitt motstanden og spankulerer i dag i motsatt ende av byen. En mann som bygger nytt hus like ved paradistrappen, nikker vennlig og melder klar bane: "Oríste!" De fem trappetrinnene, hugget i porøst berg, er helt ufarlige. Jeg tripper rundt fjellknatten og kommer ut på en liten bro der myke tamariskgrener omfavner meg. Landsbyen er allerede ute av syne. Elegante fliser fører meg hen til enda en trappe, kantet med kaktus. Der nede ligger paradiset mitt, en minihavn med et enkelt båtnaust.
Kun til pynt I paradiset bor en vindmølle, en benk og et fyrtårn, og de har selskap av en delfin og en falmet havfrue. Hver beboer har sin særlige funksjon.
Fyrtårnet, dekorert med friske farger, står på en stein i vannet og har til oppgave å være en fryd for øyet, eller med dets egne ord: "Jeg er kun til pynt!" Like pyntesyk er vindmøllen som kneiser mannshøy på naustets tak, strålende av livsglede og overblikk. "Av og til går jeg i stå," betror møllen meg, "men for det meste snurrer jeg lystig og energisk rundt." Minihavnen har en lurende fare hengende over seg, en loddrett fjellvegg. Den ser ikke ut til å anfekte beboerne, heller ikke den beboeren som gjør meg Miniparadisets beboere mest nysgjerrig - benken, plassert på en forhøyning utenfor naustet. Delfinen og havfruen, malt på muren under benken, springer av glede som ville de si: "Benken bringer lykke!" Den har nemlig en romantisk funksjon, men nekter å innvie meg i sine opplevelser: "Diskresjon en æressak!" Et tungt jernanker ved benkens fot avslører imidlertid at her har mangt et kjærestepar kastet anker i kjærlighetens havn.
Vannet klukker meg i søvn på sivmatten, og det skal en støyende Flying Dolphin til for å vekke meg. Hydrofoilbåten freser ut gjennom bukten og minner meg om at klokken er mye. Øynene mine vil helst ikke løsrive seg fra paradisets beboere som jeg er blitt så glad i. Jeg har en følelse av at de har lagt en kopi av paradiset inne i mitt sinn mens jeg sov. Derfor kan jeg saktens dra nå ettersom jeg har alt: Jeg har en vindmølle som vil få livet mitt til å snurre lystig, et fyrtårn til å gi det skjønnhet og en benk der lykken venter.
Andre artikler av Terje Raa: - Stolene i Molyvos - Mytilinis to ansikter - Sol over Naxos - I hjertet av København - En krans fra Kykladene - En trekant i Athen - Førstedamen på Chios - Mykonos på myke poter - På landet i København - Omsvermet i København - Copenhagen Mermaid Pride - Kultursjokk i København - Danske nisser har fått nok Til toppen!
Informasjon . Nå reiseopplevelser med andre lesere. På denne siden vil vi legge ut ulike tekster som vi får tilsendt fra alle dere som bruker Har du lyst å bidra med egenprodusert tekst, kan du sende inn tekst og eventuelt bilder til Ferieguidens ansvarlige redaktør. Her vil teksten gjennomgå en redaksjonell vurdering før den blir lagt ut på nett.
Er teksten av god kvalitet vil den bli presentert som dagens reisemål og i tillegg lagt ut på Sol.no, som er Norges største nettsted. Med litt innsats fra din side kan du få presentert dine reiseopplevelser med hele det norske folk. Lykke til!
Originalt publisert på Ferieguiden.no, opprinnelig fil: reiseskribenten8.asp