. REISESKRIBENTEN - SOL OVER NAXOS Tilbake til Reiseskribenten SOL OVER NAXOS Tekst og bilder av Terje Raa Jeg er lysets gud, greske Apollon, og har hjemme på øyen Naxos i Kykladene. Her har jeg stått i 2500 år i skikkelse av Portara, en portal bygd av gigantiske Portara marmorblokker, to loddrette og en overligger. Inne i marmoren lever jeg den dag i dag i beste velgående.
Selv om jeg står i ensom majestet ute på min egen lille halvøy, Palatia, er jeg via en gangvei forbundet med min store kjærlighet Chora, kanskje best kjent som Naxos by. Min daglige dont er å løfte solen opp på himmelen tidlig om morgenen og på mine sterke armer bære den tvers over himmelhvelvet - for om kvelden å senke den lett og elegant i havet.
Tiden omkring soleglad er hektisk for både Chora og meg. Mens jeg bruker de siste kreftene på å holde solen oppe, gjør Chora tavernaer og kaféer klar til å ta imot kveldens innrykk av sultne og tørstige kunder. Hun tenner alle lysene sine som mer og mer ligner Naxos by juveler jo mørkere det blir. Chora er kveldens opplagte midtpunkt, og alle beundrerne hennes samles på havne- promenaden. Tross en høy alder holder hun ut til over midnatt, lenge etter at jeg selv er gått til ro.
Det er forståelig at Chora er trett om morgenen, og jeg vil nødig forstyrre skjønnhetssøvnen. Derfor løfter jeg solen veldig forsiktig opp bak ryggen hennes, og sørger for at hun først får den i øynene når jeg ved middagstid har fått den helt opp i senit.
Hele ettermiddagen døser hun i solen, men flørter gjerne, så hver gang jeg lar marmoren blinke i solen, kvitterer hun med glade sølvglimt på vannoverflaten. For min kjære Choras skyld farger jeg om kvelden solen og himmelen rød.
Soltilbederne Solstrålene heler kropp og sinn, men alt med måte. Idet strålene begynner å brenne, tar Choras Prokopios-stranden innbyggere uvilkårlig sine forholdsregler; de ifører seg solbriller og hatt, ruller ut markiser og slår opp parasoller for å beskytte seg. Solens varme tvinger dem om sommeren til å sette tempoet ned, men nettopp som de skal til å ta det litt med ro, invaderes byen av turister, og de omgås solstrålene på en ganske annen måte.
Det er meg en gåte hvorfor turistene er så ivrige etter å bli solbrun, jo mørkere dess bedre. Stikk imot all sunn fornuft valfarter de midt på dagen til det sted der solen brenner mest nådeløst - stranden - og kaster klærne. Som en advarsel lar jeg først solen farge dem rosa og får dem til å svette inntil kroppen er uttørket og hjernen sløv. Hjelper advarselen ikke, kan jeg bare med sorg konstatere at de blir stadig rødere og til sist forbrent.
Ettersom solnedgangen er et tilløpsstykke, er jeg hver kveld omringet av turister. Der er flere måter å overvære en solnedgang på: Noen gjør det med en stille øl, andre med lange kyss, men de fleste Kveldsmat bevæpnet med et kamera. De fotograferende farer rundt, skjeller ut dem som står i veien for motivet, inntar groteske kroppsstillinger for å få den perfekte vinkelen og regner med at et enkelt blitsglimt er nok til å opplyse meg.
Det sårer meg faktisk at så mange turister betrakter solnedgangen som ren underholdning, et festlig innslag før maten, og applauderer når forestillingen er over. De tenker ikke på at det er selve livet jeg holder i hendene mine, og livet vil være forbi hvis jeg en dag glemmer å sette solen på himmelen eller å hente den ned igjen. En gang imellom kan jeg ikke motstå fristelsen til å gi turistene en forskrekkelse i livet, simpelthen ved å la en av de store fergene seile direkte inn i den nedgående solen, som om skipet skulle gå ned sammen med den.
Høytidsstund Ikke bare lyset, men også diktekunsten er mitt domene, og heldigvis fins det turister med poetiske sinn. I går kveld satt en gruppe middelaldrende kvinner Hverdag i Chora ved mine føtter.
Det var tydelig at solnedgangen for dem var en høytidsstund, og kvinnen som satt i midten, leste opp fra en gammel bok helt til lyset svant, mens de andre bøyde seg mot henne for ikke å gå glipp av et eneste ord - alvorsfulle og nå og da ettertenksomt smilende.
Der var poesi i luften. I kveld blir en ung mann, fin som en ungdommelig Apollon, sittende hos meg etter alle andre er gått. Da jeg selv er en romantisk sjel, skjønte jeg straks hans kvaler: kjærlighetssorg. Jeg har kurert mangt et knust hjerte med diktene mine og leser et av dem for ham, men like ulykkelig er han. Her hjelper kun musikk, innser jeg, og stryker varsomt min gylne lyre for å trøste og oppmuntre ham med mine milde melodier, og det varer ikke lenge før han med lette skritt går tilbake til Chora, parat til nye eventyr.
Det er på høy tid å tenne stråleglansen min. Etter avtale med Chora har jeg nemlig latt meg flombelyse, slik at hun hele kvelden kan forvisse seg om mitt nærvær og turistene kan nyte synet av meg mens de i barer og tavernaer venter på betjening. Stråleglansen gir dessuten Choras innbyggere sinnsro fordi de blir minnet om at jeg aldri later dem i stikken, men fins hos dem dag og natt - uforgjengelig, vis og vakker.
Se også: En krans fra Kykladene Andre artikler av Terje Raa: - Stolene i Molyvos - Mytilinis to ansikter - I hjertet av København - En trekant i Athen - Førstedamen på Chios - Miniparadiset på Milos - Mykonos på myke poter - På landet i København - Omsvermet i København - Copenhagen Mermaid Pride - Kultursjokk i København - Danske nisser har fått nok Til toppen!
Informasjon . Nå reiseopplevelser med andre lesere. På denne siden vil vi legge ut ulike tekster som vi får tilsendt fra alle dere som bruker Har du lyst å bidra med egenprodusert tekst, kan du sende inn tekst og eventuelt bilder til Ferieguidens ansvarlige redaktør. Her vil teksten gjennomgå en redaksjonell vurdering før den blir lagt ut på nett.
Er teksten av god kvalitet vil den bli presentert som dagens reisemål og i tillegg lagt ut på Sol.no, som er Norges største nettsted. Med litt innsats fra din side kan du få presentert dine reiseopplevelser med hele det norske folk. Lykke til!
Originalt publisert på Ferieguiden.no, opprinnelig fil: reiseskribenten3.asp