Kultur og tradisjoner i Wales

Kultur, historie og tradisjoner i Wales.

• Offisielle språk: engelsk
• Befolkningsnavn: British/British

Historie

Wales har ikke vært selvstendig siden 1282, da landet ble erobret av den engelske kongen. Wales har vært del av Storbritannia siden 1707 og ble styrt direkte fra London inntil 1999. Den keltiske egenarten er blitt beholdt og har ifra 1800-tallet dannet grunnlag for en nasjonalistisk bevegelse, Plaid Cymru, som i 1974 fikk to representanter i det britiske parlamentet.

Religion

Kristendom er den største religionen i Wales, med 57,6 % av befolkningen som beskriver seg selv som kristen i folketellingen i 2011. Den anglikanske Kirken i Wales med 56 000 medlemmer er det største trosamfunnet. Den er en del av det anglikanske kirkefellesskap og var en del av Den engelske kirke fram til disse ble skilt i 1920 som følge av Welsh Church Act 1914. Presbyterian Church of Wales utviklet seg fra den walisiske metodiske vekkelsen på 1700-tallet og gikk ut fra Den engelske kirke i 1811.

I 1904 og 1905 var det en protestantisk vekkelse i landet, ledet av Evan Roberts som fikk stor innvirkning på samfunnslivet da trolig 150 000 mennesker ble omvendt «på nytt» til kristendommen. Denne ble en forløper til Pinsevekkelsen.

Det nest største trossamfunnet i Wales er Den katolske kirke, med anslagsvis 43 000 medlemmer. De ikke-kristne trossamfunnene er små i Wales, og utgjør anslagsvis 2,7 % av befolkningen. Folketellingen i 2011 registrerte 32,1 % av befolkningen som oppga ingen trosamfunn, mens 7,6 % svarte ikke. Wales skytshelgen er St. David (walisisk: Dewi Sant), med nasjonaldagen St. Davids dag (walisisk: Dydd Gŵyl Dewi Sant) blir feiret hvert år 1. mars. Islam er det største ikke-kristne trossamfunnet i Wales, med mer enn 24 000 (0,8 %) medlemmer ifølge folketellingen i 2011. 2 Glynrhondda Street i Cathays i Cardiff,skal være den første moskeen i Storbritannia grunnlagt i 1860 av sjømenn fra Jemen og Somalia som reiste mellom Aden og Cardiff Docks. Om den faktisk…

Språk

I en bok fra 1707, Archaeologia Britannica, påviser Edward Lhuyd, bestyrer av Ashmolean Museum, likheten mellom de to keltiske språkgruppene: brittonsk eller P–keltisk (bretonsk, kornisk og walisisk), og goidelsk eller Q–keltisk (irsk, manx og skotsk-gælisk). Han hevdet at brittonsk stammet opprinnelige fra Gallia (dagens Frankrike), og at goidelsk stammet opprinnelig fra Den iberiske halvøy. Lhuyd konkluderte med at ettersom språkene hadde keltisk bakgrunn, måtte alle de som snakket disse språkene være keltere. Ifølge nyere hypoteser, som også er gjeldende i dag, er brittonske og goidelske språk, kjent under fellesnavnet øykeltiske språk, utviklet sammen for en tid, adskilt fra kontinentalkeltiske språk. Fra 1700-tallet ble folkene fra Bretagne, Cornwall, Irland, Man, Skottland og Wales kjent som keltere, og ansett som dagens keltiske nasjoner.

Oversettelsen av Bibelen til walisisk bidro til å opprettholde walisisk i dagliglivet. Det nye testamente ble oversatt av William Salesbury i 1567, etterfulgt av en fullstendig bibeloversettelse av William Morgan i 1588. En egen språklov av 1993 («Welsh Language Act 1993») og Government of Wales Act 1993 fastslår at engelsk og walisisk er likestilte språk. Engelsk blir i realiteten snakket av alle i Wales, og er de facto hovedspråket. Blandingsspråk mellom walisisk og engelsk er imidlertid vanlig over hele Wales og er kjent under en rekke navn, men er ikke anerkjent blant språkforskerne. «Wenglish» er den walisiske engelske dialekten…

Mer om Wales: Reiseguide · Klima · Visum · Helse

Kilder: Wikipedia · Ferieguidens redaksjonelle innhold.