Kultur og tradisjoner i Nauru

Kultur, historie og tradisjoner i Nauru.

• Offisielle språk: engelsk, nauru
• Befolkningsnavn: Nauruan/Nauruan

Kultur i Nauru

Historisk kultur På Nauru bodde det tidligere tolv stammer: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. De blir i dag representert ved den tolv-takkede stjerna i flagget. Nauruere i dag identifiserer seg imidlertid ikke med hvilken stamme de tilhører, men hvilket distrikt de kommer fra. Iruwa er en spesiell stamme, for de kom egentlig fra Gilbertøya, og er følgelig ikke ekte nauruere. Irutsi og Iwi er også spesielle, for fra dem finnes ingen etterkommere i dag; de døde antagelig under den japanske okkupasjonen av Nauru, da nesten alle ble sendt til Chuuk. Det var nok tilfeldig at disse to stammene døde helt ut. Det var ingen som var høvding for hele øya, altså alle stammene. Hver stamme hadde sine egne slektstavler. Stammene var delt opp i familier, og hver familie hadde et eget våpenskjold. Stammene fordelte seg på fire rangklasser kalt Temonibe, Emo, Amenengame og Engame; to urangerte klasser fulgte, Itsio og Itiora. En nyfødt tilhørte alltid morens klasse. Temonibe hadde rettighetene over korallrevet og deler av vannet, og mot betaling tillot de fiske der. Allerede på den tiden lå alle boplassene nær kysten; kun noen få lå ved Buada-lagunen. De bodde i små gårder på to–tre hus; flere slike ble til landsbyer, som etterhvert ble flettet inn i hverandre. Tilsammen var det 168 landsbyer. Et antall landsbyer formet distrikter, som er de samme som de 14 som eksisterer i dag. Hver gård hadde en del eiendommer, og delvis krav på fiske i Buada-lagunen. Hver eiendom hadde et eget navn, og gikk i arv. Skiller mellom eiendommer av personlig eie ble merket med rekker av stein, eller jordbarrierer. I personlig eie var også verktøy, samt juveler, fregattfugler, måker, hunder, griser og palmer.

Dagens kultur Fremveksten av moderne, vestlig kultur på bekostning av historisk kultur, er veldig synlig på Nauru. Kun lite er bevart av gamle skikker og vaner. Det er få som kan de gamle sangene; den nauriske musikken ble byttet ut med moderne musikk. Kunst- og håndverkstradisjoner er nesten helt borte. I hverdagslivet er så å si ingenting bevart tradisjonelt. Innbyggerne bruker vanlige tropiske klær: korte bukser og lette skjorter. Fiskemetoder er imidlertid et hederlig unntak, de er bevart som før. Man kan stadig observere tålmodige fiskere i båtene sine, som venter på at fisken skal ankomme. Fisketradisjonene blir også bevart av trenede fregattfugler. Dette er Naurus nasjonaldyr, og blir i dag brukt til utveksling av brev, og til fisking. Radio Nauru har samlet inn mange innspillinger med lokal musikk, men selv de eldste forstår ikke alltid innholdet i disse sangene. I Nauru kan man klart se hvor raskt tradisjonene mister sin verdi. Bemerkelsesverdig er også den høye konsentrasjonen av diabetespasienter: avhengig av aldersgruppe, har hver andre eller hver tredje nauruer diabetes. Grunnen til dette er enkel: Tidlig i sin historie måtte nauruerne overleve mangfoldige hungersnøder, og trengte følgelig å spise lite. Med rikdommen som kom på 70-tallet, kunne nauruerne spise seg mer enn mette, men på grunn av genene sine ble mange fort overvektige, og snart også diabetes. I dag har Nauru verdens høyeste konsentrasjon av diabetes.

Musikk og dans er blant de mest populære kunstformene. Rytmisk sang og tradisjonelle vers blir brukt spesielt i bryllup og helligdager, ved Aiue Boulevard. Håndverkere lager klær og tøy av geometriske former, som minner om de i den indonesiske kulturen. Treet i kokospalmene blir også brukt i kunst og håndverk. Tradisjonen med å drikke kava blir sett på som en skikk kun for menn, men i dag kan kvinner også delta. Nattlivet på Nauru tar for det meste sted på barer og restauranter. Den eneste kinoen er i Aiwo.

Historie

Det bodde opprinnelig tolv stammer i Nauru: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. Alle blir i dag representert i flagget, ved den tolvtakkede stjerna. Deres etterkommere som bor på øya i dag identifiserer imidlertid ikke lenger seg selv med stammene, men med hvilket distrikt de bor i. Stammene Irutsi og Iwi har i dag ingen etterkommere; de ble sannsynligvis utryddet da japanere kidnappet 1200 nauruere i 1942, og sendte dem som slavearbeidere til den mikronesiske øya Truk; kun 737 kom tilbake til Nauru. I 1888 ble øya annektert av Tyskland for å beskytte tyske skip. Etter 1900 ble de enorme fosfatressursene oppdaget, og Tyskland tok del i utvinningen av den. Etter første verdenskrig gikk imidlertid Nauru over til å bli et mandatområde under Australia, Storbritannia og Ny-Zealand. Fosfatet ble fra da av utvunnet av Australia, og solgt av dem, og nauruerne satt igjen med lite penger. I 1968 oppnådde Nauru, under ledelse av høvding Hammer DeRoburt, selvstendighet, og ble en internasjonalt anerkjent republikk. Fra 1970 utvant Nauru fosfatet sitt selv, og ble (regnet per person) det nest rikeste landet i verden. Inntekten ble delt, og noe gikk rett til nauruerne, og noe ble investert i forretninger, som for eksempel landets egne flyselskap og skipsselskap, samt en London-musikal som ikke oppnådde større suksess. Siden 90-åra minsket fosfatutvinninga, og det begynte å bli fattigdom. Dårlige finansielle satsinger og dårlige investeringer gjorde at Nauru ble redusert til et utviklingsland. I 2003 og 2004 var det ei politisk krise, da Bernard Dowiyogo og René Harris takket være flere mistillitsforslag ble presidenter annenhver gang, med bare få måneders mellomrom, noen ganger ikke mer enn noen dagers mellomrom. 1. oktober 2004 oppløste president Ludwig Scotty parlamentet og fastsatte nye valg til 23. oktober. Scotty og hans følge vant dette valget, og fikk en historisk stor majoritet i parlamentet, med 16 av de 18 setene. I januar 2005 ble det kjent at Nauru blir vurdert som mulig dumpingplass for australsk radioaktivt avfall.

Religion

I Nauru er det i dag flest kristne. Ved folketellingen i 2011 tilhørte 36 % Nauru Congregational Church. Den har hovedkirke i Aiwo, og kapeller i Meneng, Buada, Anabar og Nibok. 33 % var katolikker. Den katolske kirke driver en skole og en kirke i Yaren, samt Kayser College. 13 % tilhørte Assembly of God og 10 % Nauru Independent Church. Den tradisjonelle, lokale religionen er en monoteistisk religion med gudinnen Eijebong og en åndeøy kalt Buitani. Legenden sier at himmelen og vannet ble skapt for en edderkopp, Areop-Enap, og at de første innbyggerne på Nauru skal ha kommet fra to steiner. Dette er grunnen at Naurus flagg er delt inn i to like store deler.

Mer om Nauru: Reiseguide · Klima · Visum · Helse

Kilder: Wikipedia · Ferieguidens redaksjonelle innhold.