Kultur og tradisjoner i Etiopia

Kultur, historie og tradisjoner i Etiopia.

• Offisielle språk: amharisk
• Befolkningsnavn: Ethiopian/Ethiopian

Historie

Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra Den arabiske halvøy. Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til egypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen Kebra Negest regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974. Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, hadde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom. Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros (1855–68), Yohannes IV (1868–89), Menelik II (1889–1913), keiserinne Zewditu (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895. Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og Storbritannia ble krigsmotstandere i Europa. Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993. Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea o…

Religion

Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne, fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animistiske afrikanske religioner. «Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kalt Beta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning; amharer og tigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer. Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring. Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang.

Urbanitet 17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %.

Mer om Etiopia: Reiseguide · Klima · Visum · Helse

Kilder: Wikipedia · Ferieguidens redaksjonelle innhold.