Natur & geografi i Elfenbenskysten – natur og geografi

Naturen og geografien i Elfenbenskysten – fjell, kyster, sletter og landformer som preger landet.

Geografiske nøkkeltall

Areal: 322 463 km²
Region: Africa (Western Africa)
Naboland: BFA, GHA, GIN, LBR, MLI
Beliggenhet: 8.0° N, -5.0° Ø

Naturgeografi i Elfenbenskysten

Natur Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet. Monts du Toura i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guineahøylandet, hever seg til over 1 200 meters høyde. Høyeste topp er Mont Nimba på 1 752 meter, på Nimbaryggen ved grensene mot Guinea og Liberia. De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.

Klima Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november. Den sørlige delen av landet får ca. 2 000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde. Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene. Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.

Demografi Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten. I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana. I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo. Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet. Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002–2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.

Alfabetisme Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive.

Religion Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner.

Historie Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i områ…