LesvosHellas › Alle reisemål › Lesvos
Byen Molyvos tar pusten fra enhver som ser den for første gang. Den pittoreske beliggenheten, på nordkysten av den greske øyen Lesbos, er makeløs.
Byen sett fra fiskehavnen. Det er som om byen løfter seg mot himmelen, med en intakt middelalderborg øverst.
Molyvos gir et kompakt inntrykk. Husene klynger seg nemlig til hverandre og til fjellskråningen, to- eller treetasjes hus bygget i naturstein, enkelte med en overetasje av tre. Vinduskarmer og skodder er malt fortrinnsvis i vinrødt og passer fint til de blekrøde tegltakene som alle går opp i en spiss. Hvert eneste hus passes og stelles med kjærlig hånd, for det forplikter å ha status som fredet fortidsminne. Methymna, byens navn i gammel tid, brukes fremdeles i mange forbindelser.
Det hevdes ofte at Molyvos er et yndet oppholdssted for kunstnere, men i gatene ser jeg ingen kunstmalere forevige lokale motiver og på kaféene ingen distré Innpåtrengende menytavler.
diktere. Jeg ser bare turister, ikke minst havnen er overfylt. I virkeligheten har jeg vært her før, bare i noen timer, lenge før Molyvos ble det førende turistmålet på Lesbos. Likevel husker jeg, som om det var i går, den lille fiskehavnens stille harmoni.
Besatt av stoler I våre dager er havnen et inferno av stoler og bord. Den som om kvelden vil se seg om, må gå spissrot mellom innpåtrengende menytavler og kafé- og tavernastoler. Min egen opptelling viser at det på havnen opererer 11 kaféer og tavernaer. Gigantiske baldakiner dekker noen steder kaien i hele dens bredde, et forsøk på å gjøre havnen til én stor dagligstue.
Første kvelden spiser jeg på "Kozmaz" fordi jeg der hører greske stemmer blant gjestene. Mens jeg venter på sverdfisken, trollbindes jeg av den flombelyste borgen høyt oppe - Kastro - der hullene i muren må være beregnet til kanonrør. Jeg drømmer om å bombe Bordet er dekket med fiken.
havnen tilbake til fordums fred og ro. Mye ville være vunnet hvis stolene og bordene ytterst ved sjøen ble fjernet. Da kunne man igjen bevege seg fritt omkring.
kan brukes i et angrep på det sjenerende møblementet. Utgangspunktet mitt er turistkontoret, like ved busstasjonen og byens innfartsvei.
Kontorets aldrende medarbeider, som jeg straks døpte Kleopatra, kommer først klokken 9. I går spurte jeg henne hvor mange innbyggere Molyvos har. Det ante hun ikke, og forarget over spørsmålet mitt slo hun ut med armene og skuet til himmels med store øyne innrammet av et tykt lag sort sminke.
Nærgående tyrkere Morgenfriske bossmenn sørger for klar bane, mens skiltet "Agora Centre" garanterer at jeg på veien oppover vil passere gjennom innkjøpsgatene.
Duften av nybakt brød lokker meg til bakeren etter en rosinbolle. En sortkledd gammel kvinne har visst lest tankene mine ettersom hun er ved å henge opp sortimentet av krigsleketøy utenfor butikken sin.
Et rolig hjørne av havnen. Kanoner har hun ikke, men kan tilby en kinesisk Powerful Machine Gun. Ved hjelp av den kunne jeg sikkert lett og elegant plaffe ned stoler og bord.
Borgen er allerede åpen og flagget gått til topps. Tyrkia ligger så tett på at jeg nesten kan røre kysten når jeg strekker ut armen. Bortsett fra en lenkehund er her ikke en sjel, heller ikke han som skal selge billetter. Tyrkerne var siste gang i Molyvos 1912, og skulle de finne på å angripe igjen, er jeg i øyeblikket den eneste til å forsvare byen. I dalbunnen langt nede står en hær av oliventrær som jeg mistenker er kamuflerte tyrkiske soldater.
Jeg forsoner meg med tyrkerne og går en tur på avgrunnens rand av late, lett skummende dønninger til tross for at havet virker helt stille. Hustakene, der ikke en sten ligger skjevt, kliner seg til hverandre nedenfor borgen. Jeg er nødt til å krysse en bred scene for å komme bort til den delen av muren som vender ned mot havnen. Foran scenen, i borgens bunn, står rekker av benker og venter på et stort publikum.
En annen livsform Benkene er dårlige å sitte på. Tavernastoler med flettsete ville være mye bedre. Jeg beslutter derfor, i stedet for å utrydde dem, å bortføre stolene til borgen og stille dem opp i rekker med nøyaktig samme antall i Molyvos løfter seg mot himmelen.
hver. Etterpå har jeg tenkt å foreslå for Kleopatra at hun og jeg lokker hele byen opp i borgen til kveldsunder- holdning. Når folk har intatt stolrekkene - så teller vi dem simpelthen! Og etter en multiplikasjon har vi innbyggertallet, praktisk for oss begge å kjenne.
Da blikket mitt endelig dveler ved havnen, som ligger der fredfull og vakker, oppgir jeg alle mine utspekulerte planer. Faktisk er mange af stolene og bordene nå i dagtimene samlet i stabler, nok fordi fiskerne skal sikres adgang til båtene sine. Jeg tror det er fiskernes livsform, i våre øyne rørende enkel og idyllisk, som gjør at vi hver kveld insisterer på å spise helt ute ved sjøen og omgitt av fiskernes båter selv om vi snubler i garn og tomme kasser. Vi vil så tett innpå denne livsformen som mulig - lukte den, smake den og for en stund late som var den vår egen.